"Den siste dagen" - om å dra hjem og sikkerhet

Litt sen oppdatering her når det gjelder den siste dagen i Nordmarka. Men også fordi de skjedde egentlig veldig lite den siste dagen. Vi skulle liksom bare hjem.

Dagen startet rolig, med nedrigging av leir, og dagens padlere skulle være klare til å padle kl. 1000, mens syklistene skulle være klare noe senere. Foran oss ventet en kort og koselig padletur på ca 2 timer, fra Vestre-Hakkloa til Bjørnholt, der vi skulle levere kanoene igjen. Stemningen i gruppa var upåklagelig, og vi var rett og slett lykkelige. Vi hadde overlevd regnet, det var sol, og vi skulle hjem.

Bjørnholt i sol. Hentet fra no.wikipedia.org

Sånn motivasjonsmessig var jo været på denne turen helt optimal, vi kunne dra hjem med et smil, og glede oss litt til neste tur. Selv de som hadde "hatet livet" mest i det utfordrende været, tror jeg hadde en fin tur, nettopp fordi avslutningen var så fin.

Tilbake på Bjørnholt ble det en kjapp innsamling av penger (leie av kano). Det var vist et system, systemet raknet, men vi fikk ihvertfall betalt den summen vi skulle. Herfra var det fritt vilt, og helg. Selv tok jeg den lange veien, gjennom skogen, hjem.

Sikkerhet på tur

Først, som sist, slår vi fast at nødnummeret er 113. Det er første ledd i kjeden som redder liv. Men nå har det seg sånn at det ikke er spesielt god dekning over alt, særlig i fjellet. Derfor er det viktig å sette seg inne i enkel førstehjelp før man skal ut på tur. Jeg tenker ikke at vi skal gå i dybden på sikkerhet og førstehjelp her, men gi noen små tips.

Fjellvettreglene:

De er kanskje gamle, men de er like fult viktige i dag som den gangen de ble lansert, på slutten av 60-tallet.

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for vær og værmelding.
4. Vær rustet for uvær og kulde selv på korte turer. Ha alltid med sekk og det utstyret fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk.
6. Bruk kart og kompass
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide - det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg ned i snøen om nædvendig.

Nå gjelder jo disse egentlig spesielt for fjellet, men de har en overføringsverdi til friluftsliv generelt.

Som for eksempel for disse herrene:

Til slutt tar vi med noen vade-tips. Siden vi hadde mye vann på turen. Tipsene er hentet fra DNT.

Bilde hentet fra ut.no

•  Vad aldri uten at du føler deg sikker på å komme over. Der strømmen er sterk bør man ikke vade hvis vannet når over tykkleggen. Selv der strømmen ikke er sterk bør man la vær å vade om vannet når over kneet. 
• Forsøk ikke å hoppe eller steingå bekker dersom du ikke er sikker på å kunne holde deg på beina. Vandrestaver kan være til god hjelp når man steingår elver og bekker.
• Det beste stedet å vade er der elva er grunnest og flyter langsomst. 
• Vad på skrå opp mot strømmen. Beveg deg rolig og langsomt. Flytt bare en fot eller en stav av gangen. Vandrestaver eller en kjepp er effektivt å støtte seg til.

Neste tur blir en litt annerledes tur. Da skal vi ha om skogbruk og fiske og sånn, på Osensjøen i Hedemark. 

Snakkas!

"Se! Sola!" - om å tørke opp og pakking av kano

Dette er en tarp. Vi lagde selvfølgelig mye bedre 

gapahuker enn dette, men grunnet mye vann ble 

det få bilder på turen. Så dette bilde er lånt. Fordelen 

med en tarp er at den veier en god del mindre enn et telt. 

Ulempen er at den ikke fungere like godt i mye vind, 

og det er ikke myggnetting. I regn fungere den egentlig 

ganske bra, om man er nøye når man setter den opp.

Det verste regnet hadde ikke passert, det kan jeg slå fast med en gang. Ca. kl. midt på natten, slo regndråpene som piskeslag mot tarpen, (tarp er en firkantet teltduk, som er fin å lage gapahuk av). Noen og en hver av oss merket da at de verken hadde særlig god soveplass, eller at gapahuken var bygd etter forskriftene. Jørgen sov blant annet i en vanndam, jeg hadde rulla utenfor tarpen store deler av soveposen, og veldig mange hadde våknet i tide og utide av vannsprut i ansiktet.
Det var med andre ord klart for nok en dag i våte klær.

Dette var altså dagen vi skulle bytte fra sykkel til kano, eller motsatt. Vi hadde før turen avtalt med en som vi kunne bytte med. Slik at det kunne hende man ikke skulle sykle så mye på sin egen sykkel.
Vi skulle komme oss fra leirplass ved Sølvvika til veikrysset mellom Måsjøvannene, der bytte skulle skje. Så var det å komme seg til ny leirplass et sted ved Vest-Hakkloa.
Like før vi ankom leirplass ved Hakklo, tittet solen endelig igjennom. Var det virkelig sant at ekstrem-nedbøren endelig var over? Vi kunne endelig få mulighet til å tørke både soveposer, klær og oss selv, og apatiske kropper begynne å smile.

klikk på kart for stor versjon

Bård slapper av, mens resten av gruppa jobber. Sosial læffing... (intern spøk)

Pakking av Kano

Når man skal pakke i en kano er det aller viktigste å pakke det slik at man ikke mister noe om uhellet skulle være ute og man velter. Fest derfor pakningen fast i kanoen, enten ved bruk av sekkens hoftebelte, pakkstropper, eller tau. Der er en fordel å få pakningen så lavt i kanoen som mulig, jo høyere tyngdepunktet i kanoen kommer, jo mer ustabil blir kanoen. Man kan også bruke pakningen til å utjevne forskjellen i padlernes egenvekt. Prøv å få så jevnt fordelt vekt, foran og bak, som mulig. Dette er spesielt viktig om man skal padle i elv, grunnet stryk og strømmer. 

Om man har mye bære/trille etapper på turen sin, er det en helt klar fordel å pakke i så få collie som mulig, siden man kan være nødt til å bære oppakningen.

Vi følte oss litt som Brødrene Dahl på Overfloden

"Jeg vil hjem"- om det å bli våt og å loffe litt rundt

La oss bare ta en titt på værmeldingen som møtte oss før vi begynte i dag tidlig.

Obs: Det er ventet store mengder nedbør på hele Østlandet.
Obs: Flomfare i Oslo og Akershus, og Østlandet forøvrig.




Så da var vi ihvertfall forberedt på det som kom til å komme. Klokken 0915 hadde alle gruppene satt seg på sykkelen og forlatt Sognsvann, i retning Bjørnholt. Poncho, regnjakke, regntrekk, flagrende plastposer, alt som kanskje kunne holde regnet ute var på. Jeg kan for min del si at det ikke hjalp. Jeg var gjennomvåt allerede før vi kom til Ullevålseter.

Vi skulle ta oss til Bjørnholt, for å der ventet kanoene, som vi skulle leie. Bjørnholt leier ut kanoer hele sommeren.  www.bjornholt.no
Det ble litt rot, kan man si, på Bjørnholt, med blant annet kommunikasjonssvikt. Men det mest fremtredende på Bjørnholt var en helt annen gruppementalitet enn det vi hadde på sist tur, i Jotunheimen med bare sol. Her var det tydelig mer uffing, og loffing. Sosial loffing.
Da vi sto der å ventet fordi vi ikke helt viste hva som skulle skje, var det flere som begynte å bli små irriterte, enkelte meldte seg litt ut, og noen prøvde litt febrilsk å holde humøret på gruppa oppe. Været hadde en sterk innvirkning på det sosiale samholdet. Selv ble jeg mest opptatt av meg, og mitt eget velbehag. Jeg skulle ihvertfall ikke bli kald.

Vi fikk etterhvert orden på opplegget, og det ble klart at vi ikke skulle gjennomføre leksjon i kameratredning i kano. Noe som egentlig er pålagt å gjøre før man setter igang med kanopadling i så stor gruppe. Videre fra Bjørnholt skulle halvparten av gruppen padle i kano, og den andre halvdelen skulle sykle til det område vi hadde planlagt leir, Sølvvika, helt i nordenden av Helgeren.

Sykkelgruppa kom først frem til Sølvvika, og der oppdaget vi at det var helt håpløst å komme frem til odden der det var planlagt å ha leir. Mengder med vann og terrenget var omdannet til en stor myr. Da ansvarsgruppa for leir, løp rundt i området for å finne et egnet sted, ble uffingen og loffingen enda tydeligere. Enkelte hadde ved dette tidspunktet ikke  sagt et ord på de siste 2 timene, og vært mer eller mindre apatiske på sykkelen. Eneste gangen de lyste opp var når vi spøkte litt med at turen kanskje var avlyst og at vi kunne dra hjem.

Vi fikk tilslutt etablert leir, satt opp gapahukene, og krøp inn i soveposen for å tørke litt opp. Vi håpet kanskje at det verste regnet hadde passert.

Wet and wild. - ny tur på trappene

Da er det klart for ny tur, denne gangen i hjemlige trakter, ihvertfall for undertegnede. Vi skal på kano- og sykkeltur i Nordmarka. Minner om at bloggen ligger en uke etter reel tid. Dvs at turen egentlig var sist uke, men skriver som det skulle vært "live".

Vi starter i morgen fra Sognsvann, og planen er å lage en runde ut av det hele, via Helgeren, Trehørningen, Måsjøen, Hakkloa, og Bjørnsjøen.
Det er meldt en god del nedbør, så vi forventer å bli våte. Det blir spennende å se hvordan vi takler denne turen, i motsetning til turen i Jotunheimen med ikke annet enn sol. Hovedfokuset nå, når jeg pakker, er å pakke vanntett og praktisk i forhold til å ha tørt tøy tilgjengelig.

Nytt på denne turen er at ledere for hele turen er studenter, i motsetning til Jotunheimen, der lærere hadde delt inn gruppene og laget grovplanen for turen. Nå er det en ledergruppe av studenter som har gjort all planlegging, risikovurdering, delt inn gruppene, og fordelt ansvar. De vil også være øverste lederledd under turen. Hvordan vil de takle presset? Vi får se. Oppstart for turen er i morgen, kl. 0830 på Sognsvann.

klikk på kartet for stor versjon

Mye folk ass. - om å gå i kø og friluftslivturisme

5. og siste dag i Jotunheimen.

Ja, da var vi her da. Ved enden av en lang tur. Siste etappe skulle forseres over Norges kanskje mest kjente egg, Besseggen. Den nyere nasjonalromantikkens svar på Brudeferd i Hardanger. "Har du ikke gått Besseggen?" sa folk. "Selv de kuleste hippsterne på Løkka har jo gått den."

Dagen startet som vanlig med, du kan jo gjette... Havregrøt. Shit, det var seigt i dag. Kanskje også fordi vi startet dagen en god del tidligere en de andre dagen, siden vi hadde en buss vi måtte rekke. Planen for dagen var egentlig at vi kunne gå relativt fritt, men ikke alene. Eller det vil si det er vel helt komplett umulig å gå Besseggen alene.
Vi kunne gjøre det litt lettere for oss denne dagen, ved å sende sekkene med båten fra Memurubu til Gjendesheim, der vi skulle ta bussen fra tilbake til sivilisasjonen. Noe jeg gjorde med stor glede.

Jeg havnet som vanlig, denne uken, i bakre del igjen, siden jeg liker å loffe i mitt eget tempo uten å stresse av gårde for å være først. Her fikk jeg et meget hyggelig følge av Mikal, Haakon, Emma og Nora. Og sorry Nora, jeg må dessverre nevne ditt fantastiske spørsmål, med påfølgende kommentar. Vi er altså på vei bortover mot Bandet, med fantastisk utsikt over Gjende. Langt der nede på det grønne vannet kommet det en båt seilende. Nora stopper opp, ser undrende på båten og spør. "Hvilken båt er det som går der nede?" Vi andre spøker litt med at det kan være Kielferga, før en sier på en hyggelig og barnevennlig måte. "Det er jo den båten vi sendte sekkene med." "Åja, trodde det kanskje var Hurtigruta, jeg." Note to lærer: kanskje legge inn en geografi-time.

Friluftsliv som turisme.

Satan så mye folk. Og ikke så veldig hyggelig når jeg måtte lette litt på trykket bak en stein, aka måtte slå lens. Der var det nemlig noen som hadde tømt hele ryggen. Jeg valgte å gjøre mitt på den andre siden av steinen. Er dette friluftsliv? Er dette bærekraftig? Hva sier allemannsretten om dette? Skal ikke den verne om naturen. Men svaret mitt på dette må jeg nesten komme tilbake til senere, for nå er jeg straks tom for strøm her jeg sitter i et annet fjellområde, Venabygdsfjellet. Et minus med fjellet er jo at det ikke er så mye strøm der. Eller er det et pluss?

Og helt til slutt, her er filmen fra turen vår. Snakkes om en uke eller to. Da venter kano/sykkeltur i Nordmarka.


IFH i Jotunheimen from Stian Sande on Vimeo.

Hjelp jeg velter!! - om å gå opp en bratt bakke og pakking av sekk

4. dag i Jotunheimen

Dagen startet sånn her: "Åhh... Havregrøt i dag igjen."
Ellers var det en god start på dagen. Vi hadde sovet godt, på nokså flat bakke. Campingområdet ved DNT-hyttene er jo tilrettelagt for telt, i motsetning til steinete, ujevn fjellgrunn. Noe som medførte bedre søvn for undertegnede ihvertfall.

Dagens etappe var ikke så alt for lang, men i gjengjeld skulle vi opp Bukkelægret. 500 høydemeter, relativt rett opp. Med tung sekk. Guro tok lederrollen i ansvarsgruppa, og holdt briefing før avmarsj. Målet for dagen var et sted i Memurudalen. Planen var å gå samlet til toppen av Bukkelægret, for så å splitte opp gruppa derfra. Bukkelægret er en såpass krevende stigning, så her måtte vi ta vare på hverandre og hjelpe de som sleit så godt vi kunne. Da kan det være skummelt å få for store splittelser i gruppa. Kommunikasjon er svært viktig med tanke på sikkerheten, så meldinger fra for eksempel baktropp til fortropp måtte komme frem. Steiner kan også begynne å rulle, da er det en fordel å gå såpass tett at de ikke rekker å rulle så langt før de blir stoppet. En annen måte å gjøre det på er å gå med såpass store mellomrom så steinene kan rulle fritt ned, men da blir kommunikasjonen vanskeligere.

Klikk på kartet for stor versjon

Oppover Bukkelægret holdt Guro et jevnt og rolig tempo i front. Det ble noe kødannelse i noen flaskehalser oppover, spesielt der vi måtte bruke kjettingen som var boltet fast i fjellet. Jeg kjente jeg var glad for at det ikke blåste for mye i dag. For det føltes ut som sekken levde sitt eget liv bakpå der. Den dro deg liksom bakover, og prøvde å velte deg ned fra fjellet og ut i Gjendevannet. Sekken min veide på dette tidspunktet ca. 23 kg, og gnagde godt inn i allerede slitne hofter. Enkelte av oss kunne fint fått jobb på AngstBar, ettersom angsten sto som fontener ut av øra. Simen-Fjellgeit, som lå i front, la fra seg sekken i et tre og spratt nedover for å bistå baktroppen med bærehjelp. Alle kom tilslutt trygt opp, og kunne nyte en velfortjent lunsjsnack på toppen. Hele og levende, med utsikt mot morgendages tur, Besseggen.

Etter lunsjen kunne vi velge vei til leirplassen. En gruppe skulle gå direkte ned i Memurudalen, mens en annen skulle gå over Sjugurdtinden ned til Memurubu, for så å gå opp dalen til leirplassen.

Pakking av sekk

Første punkt når det gjelder pakking av sekk er planlegging. Tenk nøye gjennom hva du trenger å ha med på tur. Lag en fast rutine på hva du pakker hvor. Da finner du det lettere når du trenger det. For eksempel er det lurt å vite hvor du har hodelykta når du famler i mørket. Og førstehjelpstaska vil du gjerne finne fort om du trenger den.

Dernest skal du pakke slik at det tyngste kommer nede og tett mot ryggen. Dette gir en mer komfortabel bæring. Vekten må også være balansert med ca lik vekt på høyre og venstre side.

Pakk alltid vanntett. Bruk vanntette pakkposer, evt. plastposer. Fordelen med pakkposer er at du kan komprimere de ved å presse ut luft. Da tar det mindre plass i sekken.

Pakk så lett som mulig. Om du klarer er maks 1/4 av egen kroppsvekt en fin tommelfingerregel.

Slik pakker jeg sekken min. (95 liter)

1. Sovepose: Pakket i vanntett pakkpose

2. Telt: Her har jeg et lite telt, som fint får plass i sekken. Teltstenger for seg selv, og innertelt, yttertelt og plugger i en pose for seg. Da er det lettere å utnytte plassen.

3. Kokekar, primus og tallerkener o.l.: Også i vanntett pakkpose.

4. Klær: Dette pakker jeg i to pakksekker, med to forskjellige farger, som får plass rundt punkt 3. Det avhenger hva slags tur jeg skal på hvordan jeg fordeler tøyet i de to posene. Jeg har stor frontåpning på min sekk så dette ligger lett tilgjengelig.

5. Mat: Pakket i plastposer.

6. Småting: I topplokket pakker jeg småting som jeg må ha lett tilgjengelig, for eksempel hodelykt, førstehjelp,                                                                            teip, rep.utstyr, snacks osv.

7. Liggeunderlag: Dette er såpass lett at det fint kan stroppes utenpå sekken der det passer best.

Et tips er å prøvepakke sekken og gå en liten tur før man skal på langtur, dette for å se hvordan den sitter på ryggen.

Hvor ble det av energien? - om å gå langt og næring på tur

3. dag i Jotunheimen

Klikk på kartet for stor versjon

Så var det denne blåmalte himmelen igjen da. Snakk om å ha flaks med været. Nok en bluebird-dag ventet oss på den tredje dagen i fjellet. Nå hadde vi hatt leir ved inngangen til Urdadalen i to netter. Og tiden var inne for å forflytte oss. Planen for ny leir var på campingområdet til Gjendebu, en DNT-hytte ved vestenden av Gjendevannet. En marsj på ca 20 km. Ingen liten tur altså.

Vi startet med briefing om turen fra dagens ansvarsgruppe kl 0900, med avmarsj direkte etter. Turen kunne fort ta 10 timer, så vi var avhengige av å komme igang tidlig. Den opprinnelige planen var å ta en lang pause etter ca halvgått etappe. Da regnet vi ikke med de korte fem-minutterspausene. Men planen ble ganske fort revurdert og omgjort til to lengre pauser, med lunsj på siste pause. En god egenskap for en veileder er å planlegge turen, men det er kanskje enda viktigere å ha evnen til å revurdere. Både med tanke på sikkerhet og ikke minst hva som er mulig og best for gruppa. Vi skal jo ikke bare rushe igjennom, men nyte turen. En gruppe er aldri sterkere enn det svakeste ledd.

Urdadalen

Frem til først pause gikk det i rolig tempo og alle gikk relativt samlet. Noen i gruppa hadde her lyst til å ta en ekstra topptur. De dannet sin egen gruppe, med Simen-Fjellgeit i spissen, og forlot resten av gruppa for å gå opp på Semeltinden (2236 moh). Turen videre fra første pause gikk på endel snø. Det å gå på snø er mer energikrevende, så denne delen var nokså tung. En del av oss begynte å kjenne det på kroppen, og praten i gruppa ble noe roligere. Man hadde nok med å gå. Det var veldig godt å stoppe på pause to, og vite at vi skulle få i oss noe næring. I tillegg beveget vi oss nedover i terrenget, og i Storådalen var terrenget mye lettere å gå i. Siste del valgte vi å gå i mindre grupper, der jeg ble med på å gå i baktropp. Der var det flere som begynte å slite med kroppen. Vonde føtter, vonde rygger og generell utmattelse var fremtredende i baktroppen. Enkelte strekk virket uendelig lange, og tok en evighet å passere. Hamburgere, kebab og pizza begynte å surre rundt hodet mitt, i reine Donaldstilen. Etter 9 timer ankom min gruppe Gjendebu. Slitne og sultne.

Ekspedisjonsmat

La oss ta for oss litt om mat på tur. Og den aller viktigst energikilden på lange turer i fjellet er fett. Mye fett. Nå var jo vi ganske heldig med været, men ved kalde dager i fjellet er nok fett meget viktig da kroppen forbruker mye mer kalorier. Bruk godt med smør/olje når du lager mat.
Karbohydratrik mat er også selvfølgelig viktig. Her er havregrøt en super måte å starte dagen på, som gir et godt grunnlag for å yte. Men jeg blir ofte fort lei og må tvinge i meg grøten etter bare noe få dager. Bland gjerne i noen nøtter, bær og litt sukker for å sette litt smak på det. Det er lettere å få det i seg når det smaker godt. Man kan også bryte opp med noen deilig havrepannekaker med bacon,
Til middag kan det også være lurt å tenke på proteiner. Middag med kjøtt foretrekker ihvertfall jeg fremfor å bare gå for Real-turmat. Også smaker det jo bedre også.

"Nam... godt med grøt"

Til slutt slenger jeg på en oppskrift på Cecilie Skogs Polkjeks. Ypperlig til lunsjsnacks.

INGREDIENSER

• 400 g smør
• 300 g sukker
• 300 g brunt sukker
• 4 egg
• 550 g hvetemel
• 2 ts bakepulver
• 300 g hakket sjokolade (Walters mandel, helnøtt eller Crispo)

SLIK GJØR DU

1. Smør og sukker røres hvit. Tilsett et og et egg.

2. Bland sammen resten av ingrediensene før du har egg og sukkerblandingen i litt etter litt.

3. Form deigen med en spiseskje (blir ca 32 store kjeks) før du setter det på en smurt plate som stekes på 200 grader i ca 12 minutter midt i ovnen. Avkjøles på rist.

What's the point? - om å gå opp på en topp

2. dag i Jotunheimen

Nok en blåmalt himmel ventet oss i det vi stakk hodene ut av teltet. Sollyset krabbet nedover fjellsiden, og vi sto bare og ventet på at den skulle nå oss, og varme oss opp. Vinden hadde røsket godt i teltduken i løpet av natten, men bare små restekast var igjen på morgenkvisten. Og godt var det, at vinden hadde løyet, for i dag var dagen for å bestige en topp. Og det gjøres lettest uten alt for mye vind.

Toppen som skulle bestiges var den rett ved leirplassen vår, Store Urdadaltinden (2116 moh). I og med at leiren lå på ca 1300 moh., betydde det at vi skulle opp over 800 meter. Vi skulle ikke flytte leir denne dagen, slik at vi kunne gå med dagstursekk, og la resten ligge i leiren.

Etter en god frokost, havregryngrøt for min del, samlet vi oss og begynte på stigningen. Stemningen i gruppa var noe delt. Enkelte gledet seg, noen gruet seg, og kanskje noen tenkte stille inni seg "Hva er det vi egentlig driver med nå?". Forståelig nok. For det er ikke helt lett å svare på. Hva er verdien i å gå flere timer oppover, se på utsikten, for så å gå akkurat samme vei ned igjen? Det første jeg tenker er jo at det ihvertfall ikke har noen nytteverdi. Det er noe annet. En form for psykologisk verdi. Jeg gikk ihvertfall å smilte hele veien til toppen. Kjente at her blir jeg glad, stolt og trygg. Ikke trygg, med tanke på at jeg kan jo falle ned. Men trygg på hvem jeg er. Jeg er en som digger fjell, skog, og vill natur.

Utrygg, med høyden på stupet tatt i betrakting, må jeg innrømme at jeg var. Det var flere hundre høydemeter ned på begge sider. Noen steder var det såpass smalt at om du datt ante du ikke på hvilken side man kom til å falle 400 meter ned. Høyre eller venstre liksom. Men for meg var det jo bare gøy. "Man kjenner at man lever". Veldig merkelig uttrykk egentlig, man lever jo ikke mer der enn andre steder. Men det er noe i det. Det at man er såpass nærme døden føles som om man lever litt mer, kanskje, Enkelte var nok nærmere døden en andre. Alte, aka Spiderman, aka Gollum, var vel en av de som var nærmest. Det var tydelig i måten han passerte eggen på. Med alle føtter og hender plantet godt i steinen på vei over. Tyngdepunkter så lavt at selv marktrykket på en F1 bil hadde vært misunnelig. Men Atle klarte det. Han besteg Urdadalstinden. Beseiret fjellet, frykten og kanskje seg selv. Er ikke det verdt noe?

Alle i gruppa besteg sin egen topp. Alle pushet seg selv til dit det så stopp. For noen sa det stopp fordi det ikke var mer oppoverbakke. For andre sa det stopp i hode, nå klarer jeg ikke mer. Og det er vel det det handler om i livet forøvrig, uten å bli alt for filosofisk. Alle kan ikke nå toppen. Men med litt hjelp kan alle nå sin egen topp.

"Hvor er vi egentlig?" - om bruk av kart og kompass

1. dag i Jotunheimen

Vi ankom Spiterstulen en time etter planen, kl 1600. Det vil si at vi måtte allerede fra starten av bare kjøre på for å rekke å slå leir før solen var på vei ned bak fjelltoppene. Før vi satt i marsj måtte vi ta en sjekk på at alle kunne helt generell bruk av kart og kompass. Dette er en sikkerhetssjekk i tilfelle noen skulle komme bort fra gruppa, og eventuelt måtte finne veien på egenhånd.

Klikk på kartet for stor versjon

Sjekken gikk fort og fint, og det virket som alle hadde en viss peiling på kart og kompass. Det holder. Været var strålende. Så det var egentlig ingen fare for at noen skulle miste synet av resten av gruppa. Men alltid greit å være sikker.

Vi skulle ta oss fra Spiterstulen til bunnen av Urdadalstinden. En marsj på ca 7-8 km. Det burde vi klare på ca 2 timer. Ansvarsgruppa valgt å gå i samlet flokk, med to ansvarlig i front og to bak.

Frem til første, og eneste pause, på denne etappen, gikk det i rolig tempo og alle var samlet. De som skulle ha ansvar for morgendagen og de som skulle ha opprettelse av leir ville gå litt i forveien for å ha bedre tid til planlegging. Disse fikk lov til det, og forsvant i høyt tempo mot der de trodde de skulle slå leir. Problemet var bare at kommunikasjonen ikke hadde vært helt på topp. De forsvant nemlig for lang inn i Urdadalen, og det gikk en time ekstra for å få de tilbake. Stort minus i margen. Men leir ble etterhvert opprettet akkurat ved inngangen til Urdadalen akkurat i det solen forsvant bak fjellene. Og en etterlengtet middag kunne lages og nytes.

"Funker Google Maps her?"

Kart og kompass (hentet fra kartverket.no)

Hvordan ta ut en kompasskurs

1: La kanten av kompasset ligge inntil den rette strekningen fra det stedet du står, til det stedet du skal. Pass på at kurspila (ikke kompassnåla!) peker i den samme retningen; fra det stedet du står, til det stedet du skal.

 2: Vri kompasshuset til linjene i kompasshuset blir parallelle med kartrutenettets nord-sør-linjer. NB! Kompasshusets N-merke skal peke mot nord på kartet (dvs. opp på kartet). Nå har du orientert kompasset i forhold til kartet.

3: Ta kompasset bort fra kartet. Hold kompasset flatt i hånden. Den røde kompassnåla vil svinge fritt og stille seg inn mot nord. Drei kompasset til kompasshuspila (N-merket) faller sammen med den røde kompassnåla.

Nå har du orientert kompasset i forhold til terrenget. Kompassets kurspil (marsjretningspil) vil da vise deg retningen du skal gå.

Om å gå på kompasskursen

Del turstrekningen i intervaller mellom sikre kartdetaljer. Bruk vann, veikryss, bygninger eller bekkekryss som mellompunkter.

Når du har tatt ut kompasskursen, tar du sikte på et punkt i terrenget som kurspila (marsjretningspila) peker mot. I skog er det gjerne et tre noen hundre meter foran deg. På fjellet kan det være en bergknaus en kilometer foran deg. Når du kommer fram til dette stedet, tar du fram kompasset og sikter ut et nytt punkt. Slik holder du på til du kommer fram til et sikkert mellompunkt. Først der tar du ut ny kompasskurs.

Husk at metallgjenstander og kraftledninger kan påvirke den magnetiske kompassnåla. Til og med klokka eller kniven din kan gi feil kurs, om de kommer nær nok kompasset.

Hvor går turen?

Hallo Bloggen!!! :)

Nei shit, hold deg litt seriøs, a.

Idrett, Friluftsliv og Helse, ved Høgskolen i Oslo er klare for nytt år. Et år der friluftsliv får stor plass. Derfor har vi nå startet vår egen blogg, som skal følge oss på turen. Bloggen kommer til å ligge ca en uke etter virkelig dato. Så turen vår sist uke, kommer ut denne uken, dag for dag.

Tror vi bare starter rett på sak.

5 dager i Jotunheimen

Vi har bare blitt kastet rett ut i det. 5 dager i vår nasjonalpark nr. 1, Jotunheimen.
Alle har blitt fordelt på 9 teltgrupper, og har fått hvert sitt ansvarsområde. Alt fra organisering av leir til presentasjon av området vi kommer til å være i.

Ruta

Starten skal gå fra Spiterstulen. Så skal vi ta oss gjennom Urdadalen til Gjendebu, opp Bukkelægret til Memurubu, og avslutte over Besseggen til Gjendesheim. Etter planen skal vi også gå en topptur på Urdadalstinden (2116 moh.).